LITURGISK DRAKT I DEN NORSKE KIRKE
- en generell orientering

Liturgisk drakt
bæres av prest, kateket og diakon under utførelse av liturgisk tjenesteoppdrag. Også andre som innehar tjeneste i kirken, kan bære liturgisk drakt under utførelse av liturgisk tjenesteoppdrag.
Liturgisk drakt for prest er hvit alba og stola, eller samarie og messeskjorte for dem som har tatt det i bruk før. Liturgisk drakt for prestevikar, kateket og diakon er hvit alba. Liturgisk drakt for diakonisse kan være diakonissedrakt.

1. Alba godkjent til bruk for prest er en fotsid, hvit kappe med halsåpning, ermevidde, ryggfolder og stoff i hovedsak svarende til beskrivelse i kgl.res. av 30. november 1980, og med de presiseringer som er foretatt i den til enhver tid gjeldende veiledningsbrosjyre. Alba godkjent for bruk til prestevikar, kateket og diakon er en fotsid, hvit alba med trekantformet krage, vid ermevidde og ryggfolder. Teologiske studenter som prestevikarer kan bruke albaen som er for prester. Andre med liturgisk tjenesteoppdrag kan bære enkel, hvit kappe.


Albaen har sin opprinnelse fra antikken og tar opp igjen oldkirkens kjortel. Ordet alba kommer av latin og betyr lang, hvit messeserk. Vår "økumeniske alba" ble utviklet på 1950-1960 tallet av katolske kunsthåndverkere sørover i Europa. Les om singulum under avsnittet om tilbehør til liturgisk drakt.

Stoffet i en alba må ha en viss tyngde for å gi et godt fall og skal ikke være gjennomskinnelig. Albaen kan være av naturmaterialene bomull, ull eller silke, av syntetiske materialer eller av en kombinasjon mellom natur- og syntetiske materialer. Lin egner seg dårlig pga fibere som "brekker" ved bruk og kan gjøre plagget skrukkete. En alba av god ullkvalitet vil holde seg pen, være smussavstøtende og tåle mer slitasje over tid. Plagget kan fóres og ha innerlommer. Albaen skal rekke ned til skoen på den som bærer plagget. Albaer som kirkene anskaffer for å ha hengende i kirken, må ha en lengde som gjør at prester av ulik størrelse kan bruke den.


Albaen skal være hvit. Det finnes mange varianter av hva vi oppfatter som hvit farge. Enten fargen er bleket hvit, naturhvit eller har en svak tone av gult eller grått i seg, skal hovedinntrykket av en alba være hvitt. Samspillet hvit alba, hvit stola, hvit messehakel og hvit kirke kan gi problemer med hensyn til et inntrykk av renhet/skittenhet. Dette bør det tas hensyn til. Alba og stola i naturhvitt/gylne hvitfarger kan være en heldig løsning. Med naturhvitt kan man unngå å se blek ut i ansiktet.

Kirkerådet har utarbeidet godkjent modell av alba. Mønster selges med egen sømbeskrivelse og kan bestilles hos Kirkerådet. Det er åpen adgang for norske tekstilkunstnere og systuer til å tilvirke alba etter godkjent modell. Mønsterrettigheten til de godkjente albamodellene innehas av Kirkerådet.


2. Stola godkjent til bruk i Den norske kirke er et farget bånd med bredde 8-12 cm som bæres slik at stolastolpene henger rett ned. Stolaen, av det latinske orariet, var opprinnelig en duk man la på venstre skulder og som ble brukt for å tørke av svette med. Fra år 320 hørte orariet med til biskopens embedsdrakt. Stolaen brukes i dag som et synlig tegn på at bæreren innehar Ordets embede. Ved ordinasjon får presten lagt den røde stolaen på sine skuldre.

Stolaen er et symbol i seg selv. Utover de liturgiske fargene behøver stolaer ikke ha noen symboler. Et kors i nakken (eller chi rho) forutsettes likevel på hver stola. De liturgiske fargene bestemmes til enhver tid av kirkeåret og de kirkelige handlinger, etter retningslinjene for liturgiske farger i kirkens bøker. De liturgiske fargene er hvit, rød, fiolett og grønn.

Dersom det skal være flere symboler på stolaen, må det tilstrebes enkelthet, og man må sørge for at symbolene er klare og blir samordnet både i motivvalg og i utførelse. Det er mulig med symbol på bare en av stolastolpene, i så fall anbefales symbolet å stå i eller rett over brysthøyde på stolpen. Bruk av ulike symboler på stolpene vanskeliggjøres dersom disse i symbol- eller formspråk skiller seg fra hverandre. Det er viktig med samordning mellom fargevalg og liturgisk motiv.

Symbolene kan plasseres enten symmetrisk eller asymmetrisk. Ved bruk av to latinske kors skal disse plasseres symmetrisk på hver sin stolpe, og vil etter heraldikken framstå som ett symbol. Om symbolene er ulike, er en asymmetrisk plassering å anbefale. Dersom singulum brukes, må ikke symbolene skjules eller deles. Se eksempler på symboler til bruk på stola i annen artikkel på denne hjemmesiden.

På fiolett stola bør gull dekor ikke benyttes, i stedet er sølv eller gråtonet dekor sterkt å anbefale. Stola brukes normalt også sammen med messehakel og disse bør være tilpasset hverandre, slik at helhetssynet ikke blir sprikende. I den utstrekning det er mulig, skal det tas hensyn til kirkerommets farger og belysning i utforming av tekstiler i kirken.

Lengden på prestestolaen må ta hensyn til personen som skal bære den, så stolpene rekker godt nedpå leggen. Bak i nakken kan stolpene legges vinkelrett på hverandre eller stolaen fasongsys til å ligge i bue bakover eller ved å stå oppad. Dersom den fasongsys rundt nakken, bør den ha gjennomført lik bredde. Formen på "den personlige stolaen" må tilpasses nakke- og skulderparti til den som bærer, så stolpene kan legge seg pent til rette og henge parallelt. Stolaer som skal høre til i en kirke og brukes av flere, må lages for å passe til prester med ulike skulderbredder og kroppslengder.

Materialene må gi nødvendig tyngde til stolaen, så den kan ligge stødig og følge prestens bevegelser uten å krølle eller vri seg. Det er anledning til å lage tosidige stolaer, med forskjellige liturgiske farger på sidene. Dette egner seg ikke ved applikasjon eller broderi av symboler på stolaene.

Det er åpen adgang for norske tekstilkunstnere og andre produsenter til å tilvirke stola etter tegning godkjent av biskopen.


3. Messehakel brukes av prest eller biskop sammen med liturgisk drakt når hun/han forretter ved altertjeneste på høytidsdager og under nattverdfeiring. Messehakel brukes ikke på prekestolen. Den er i kirkens eie på linje med annet løst inventar og utstyr og hører derfor ikke med til prestens personlige drakt. Messehakelen regnes blant kirkens viktigste paramenter; det latinske ordet for klærne presteskapet benyttet under utførelsen av kirkelige handlinger og de tekstiler som smykket de liturgiske stedene i kirken som alter og døpefont.

Ordet messehakel har vi fra det norrøne hakul, som betyr kappe.

Messehakelen har sin opprinnelse i antikken og var en del av den romerske drakten. Den har endret form gjennom tidene. Opprinnelig var den et ytterplagg som bare hadde åpning til hodet og omga kroppen, av dette navnet casula som på latin betyr lite telt. Senere ble bruken av den innskrenket til gudstjenesten, der bare prester og biskoper bar den. Messehakelen var opprinnelig uten utsmykning, hvor praktfulle materialer var i seg selv tilstrekkelig. Fra 1100-tallet har den som oftest vært prydet med et kors, også med andre symboler. Den utføres i de fire liturgiske fargene.

Messehakel lages helst av et lett, mykt og holdbart materiale med god lengde (ca 125 cm) og bredde som gjerne kan være omtrent den samme.